Elsket, hatet og elsket det.

 

Elsket , hatet og elsket det.

 

Han elsket det. Men hatet det også.

Det skjedde oftere på  sommern enn ellers i året.

Han hadde sommerferie. Den siste dagen på skolen hadde han brukt til å skyte skolelaget til seier over lærerne. Han husket fortsatt den deilige følelsen av da han dro av gymlærern før han skrudde ballen i det lengste hjørnet , rundt en halvfeit mattelærer på vei ut av målet. Mattelærern som hadde prata  hele året om vinkler og avstander. Praksis og teori er ikke det samme , tenkte han inni seg. Da han så hvor lite av målet mattelærern dekka og at avstanden var perfekt for en skrudd venstrebeinscurl rundt tjukkasen med formlene. 4-2 og matchen var avgjort. Gutta gikk bananas og dissa lærerne på 10 ulike språk. Sommern kunne begynne. Han elsket det.

De blei ønska god ferie, men ingen av gutta snakka om ferie. Enten skulle de hjem, ellers så skulle de være hjemme. Han skulle være hjemme. De to eldre brødrene skulle begynne på Høgskole. Pappa måtte jobbe dobbelt. Brødrene og. De to solstrålene av noen søstre skulle hjelpe mamma hjemme og ble lovet en hel dag på et sted som het  Ekeberg en gang i juli. Yasmin og Shireen elsket hester. På Ekeberg var det hester de kunne ri på. De elsket det.

De bodde i underkøya på samme rom, og hver natt før de sovna hørte han hvordan de gleda seg til dagen som skulle komme. Sjøl gleda han seg til alle dagene på det kunstige, grønne  gresset. Til kampene. Mot de andre gutta som også var hjemme. Kamper om alt og ingenting. Mest om  ALT.

Det gikk rykter. Store rykter. Det var mulig Han kom hjem. Han med det kule navnet. Han som hadde gått på samme skolen, som hadde spilt de samme kampene, men som nå spilte i Premier League. Tenk om Han kom på banen. Sjøl visste han en ting. At hvis Han kom dit, så skulle han være der.Gutta snakka ofte om det. Var det virkelig sant ?  At Han hadde gått på samme skolen, skutt på de samme målene. Han tenkte på det hver kveld i den siste timen på banen.Timen aleine med ballen. Timen aleine med Drømmen. Da han kunne leve i Drømmen. Ikke skjule den. Men være den. Han kjente det vokse i seg. Sulten. Den deilige sulten.

Hver dag skulle han være først ute. Vær dag skulle han være sist hjemme. Vær dag skulle han sørge for at han var der, hvis Han kom. Hver dag skulle han rykke forbi gutta. Venstre- høyre- venstre - rykk ,  lime ballen i det lengste hjørnet, glise bredt og bare en ha en tanke i hodet. Få tak i ballen igjen, så han kunne gjøre det samme en gang til. Han elsket det.

 

Noen dager ble han med pappa på jobb. Tidlig opp, seint hjem. Pappa tok hånda hans mens de rusla til bussen. Det var bare fugler og bussen som var våkne i tillegg til de. Pappa sin hånd var fast og tørr. Først bussen , så T - banen , så gikk de resten. Jo nærmere de kom, desto mer følte han det. Grepet til pappa. Det faste , tørre grepet. Det som beskyttet han, det som var pappa. Det stolte grepet. Det forsvant med skrittene. Nå var det han som holdt pappa i hånda. En hånd som ikke lenger var tørr. De gikk inn i det store bygget, han hørte pappa hilse lavt. Det store bygget slukte dem. De skulle i kjellern. Forberede dagen. Pappa skulle vaske. Selv håpet han at squash hallen var ledig. I så fall spilte han fotball-squash med seg sjøl. Dunka ballen om og om igjen inn i veggen. Skrudde kuler, små kjipper , strake vrister. Hele reportoaret. Helt til pappa kom ned igjen. Blikket deres møttes. Pappa smilte skjevt og tappert. Satte fra seg bøtta og tralla med vaskemidler , før han tok hånda mi og klappa meg på hodet. Vi gikk. Snudde oss ikke. Grepet ble fastere , smilet til pappa bredte seg i ansiktet hans desto lengre unna vi kom og desto nærmere vi kom. Jeg visste hvor vi skulle. Vi gikk med raske , lange klyv gjennom byen. Forbi handlegater og travle,stumme mennesker, inn mot byens mørkere gater. Færre travle mennesker, men mer prat. Hånda til pappa var tørr som kvist igjen, grepet var fast. Han smilte, prata høyt , alle hilste på han. Han hilste villig tilbake. Kaffen stod på bordet før de fikk satt seg. Bordet ble fullt av pratende menn før maten kom. Jeg så hvordan han strålte. Hvem han var. Hvilken respekt han fikk. Hvilken respekt han gav. Jeg hadde sett hvordan pappa hadde visnet som en blomst tidligere på dagen  , nå så jeg den samme mannen  reise seg som en fugl Fønix fra asken. Tankene om hva han ville i livet vokste i ham. Brødrene skulle studere, søstrene skulle glede seg, selv skulle han på banen når de kom hjem. Føle stolthet igjen. Sulten vokste i han. Magen var mett for lengst. Mennene rundt han snakket høyt og lo. Han så pappa glise bredt. Han gledet seg til å gjøre det samme. Venstre-høyre-venstre - rykk. Lime den bort i lengste. Glise bredt. Fra stolthet til skam til stolthet. Han hadde visst hva som kom da dagen begynte , nå gjensto bare det beste. Den siste timen aleine på banen. Med pappa i mål.

 

 Han elsket , hatet og elsket det.

 

 

Hot or Not for Lagerbäck

Belfast, Nord-Irland 20170326.
VM kvalifiseringskamp i fotball Nord-Irland-Norge. Landslagssjef Lars Lagerbäck før landskampen mot Nord-Irland i Belfast søndag Lars Lagerbäck på kampen.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Lars Lagberbäck. Foto: NTB Scanpix
 

Etter noen traurige år med luftslott og floskler så var tiden til Høgmo som Norges landslagssjef i fotball over. Inn kom det en mirakelmann med svenske gener og fersk islandsk suksess på merittlista. Han hadde ikke før landa i Belfast før Norge hadde sluppet inn mål på Windsor Park , og magien som det norske folk håpet Lagerbäck kunne bringe oss ble i stedet til en nitrist og avslørende forestilling om norsk fotballs ståsted per i dag. Men mannen som skal bringe Norge inn i fotball-framtiden tok på seg ansvaret. I spann med Per Joar Hansen har han dypdykket i en norsk eliteserie som har startet i rakettfart og i europeiske bakgårder hvor vi finner norske fotballproffer. Alt for å skape et nytt Norge.

Og vi drømmer med han. Vi hungrer etter suksess og et fullsatt Ullevaal. Vi er overmodne hva gjelder trangen til å komme til et mesterskap, men før den trangen får stilt sin sult må vi finne gull i et landskap fullt av gråstein.

Hva kan Lagerbäck utrette på egenhånd på feltet?

Han kan organisere et landslag offensivt og defensivt på en så tydelig måte at hvert valg på banen blir automatisk. I fotball handler det da ofte om å utvikle et kompakt forsvarsspill med høy aggressivitet og et "direct route" angrepsspill. Korteste veien til mål. Full guffe og å overføre defensiv energi og gode ballbrudd til raske angrep og dødballtrykk.

Jeg er overbevist om at Lars Lagerbäck og Per Joar Hansen vil beherske denne delen av jobben med å forme nye Norge.

Hva er så den største utfordingen til Lagerbäck?

Derom finnes det ingen tvil. Det er mangelen på antall spillere med individuelle ferdigheter på internasjonalt nivå.

Og da snakker jeg ikke om tekniske smågutter som alle skal spille i 10-er rollen. De har vi nok av. Og i en norsk tropp og i et stramt 4-4-2-system som Lagerbäck ofte benytter seg er det plass til maks 1-2 slike spillertyper.

Det Lagerbäck/Hansen må finne i norske og europeiske bakgårder er spillere som behersker å spille 1-mot-1 mot spillere som er bedre enn seg selv. Spillere som vinner sine interne dueller på banen. I lufta, på bakken, både offensivt og defensivt. Selv om fotball er et lagspill og man kan dekke over hverandres svakheter, så vil det alltid være slik at man er avhengig av at flest mulig spillere på eget lag vinner sin interne duell mot "sin" motspiller. 

Det er slike spillere Lagerbäck må bygge sitt kollektiv rundt. Jakten på kraft, fart, finslepen teknikk og taktisk forståelse. Jakten på atleter og spillere som kan vinne "sin kamp i kampen".

Hot or not

Utgangspunktet er Lagerbäcks tropp mot Nord-Irland.

Keepere: Rune Almenningen Jarstein , Ørjan Nyland , André Hansen

På keeperplassen finner vi Norges tre beste keepere. Og vi har et soleklart førstevalg i Rune Almenningen Jarstein. Jeg ser ingen utfordrere til disse tre keeperne per i dag, og Jarstein viser helg etter helg at han har et høyt internasjonalt nivå inne.

Backer: Omar Elabdellaoui, Vegard Hedenstad, Jonas Svensson og Jørgen Skjelvik (stopper/back). I tillegg har vi her Haitam Aleesami som er et soleklart valg på venstrebacken.

Da tror jeg Hedenstad ryker ut. Hedenstad er en fin fotballspiller, men mangler litt kraft i spillet sitt. 1-mot-1 defensivt har han klare mangler.

Midstoppere: Fredrik Semb Berge, Tore Reginiussen, Even Hovland, Gustav Valsvik

At stopperplassen har blitt Norges akilleshæl er en vanskelig tanke å bli vant med. Men ikke desto mer smertelig og tydelig når vi ser norske midtstoppere i aksjon for landslaget. Her kan man si at ingen av de nåværende stopperne holder mål, men noen må med. Og noen må ut.

Fredrik Semb Berge er en klok og sterk spiller. Han leverer for Odd, men falt igjennom i dansk Superliga. Jeg setter et stort spørsmålstegn bak navnet hans.

Tore Reginiussen er en bauta i Rosenborg, men har sine tydelige mangler internasjonalt. Men han er en lederfigur og har et godt fotballhode. Jeg tror safta som Lagerbäck kan presse ut av Reginiussen kan holde mål. Det blir ikke den fineste rødvinen, men det er ikke det vi søker heller. Her holder det med kruttsterk karsk.

Even Hovland ble rundingsbøye i Belfast. Og viste oss akkurat det vi ikke trenger. NOT

Gustav Valsvik er en spiller man ikke liker å få i kroppen. Han overbeviste ikke mot Nord-Irland, men han er med. Litt i mangel på alternativer, men mest fordi han er rå i lufta og har kraft i duellspillet langs bakken.

Jørgen Skjelvik regner jeg ikke som taktisk moden nok til å bruke som midtstopper for Norge. Han har fart, men er uferdig taktisk i posisjonspillet.

Det finnes én utfordrer som bør inn i troppen ved neste anledning: Sigurd Rosted fra Sarpsborg 08.

Han har stor fart, er rolig med ballen, rå sterk i lufta i egen boks og på offensiv dødball. Han er et nesten ubeskrevet blad, men i haugen av gråstein kan han være gullet som glimrer. HOT

Sentral midtbane: Håvard Nordtveit, Anders Konradsen, Markus Henriksen, Stefan Johansen, Sander Berge

Håvard Nordtveit. En spiller det er vanskelig å bli klok på. Ut og inn av West Ham, strålende kritikker i Tyskland da han var der. Men det er "hull " i han. At han spiller seg opp i andreomgang mot Nord-Irland får så være. Det er mulig kontroversielt, og til tross for en tilværelse i Premier League, men jeg har til gode å se han virkelig god, og jeg har ikke til gode å se han virkelig svak. Er han en spiller som vinner kamper for deg? I mitt hode: nei. NOT

Anders Konradsen er en god Rosenborg-spiller. Men han vil aldri prege et norsk landslag. En coverspiller i  et norsk landslag. NOT

Markus Henriksen , Stefan Johansen og Sander Berge er soleklare valg for framtiden.

Utfordrer: Ole Selnæs

Til tross for dalende kurve i franske St. Etienne. Selnæs er en spiller som på en god dag er bedre enn sin motspiller i begge retninger. Han må med. Det finnes ikke mange slike i norsk fotball. HOT

Kanter: Jo Inge Berget, Moi Elyounoussi, Mats Møller Dæhlie, Veton Berisha

Kantspillere har Norge slitt med nesten gjennom alle tider. Defor endte vi også opp med Jostein Flo på en side og Mini på den andre siden i glansdagene. Vi er en nasjon av skiløpere, og det kan vi se når vi ser på norske kantspillere.Vi har fått noen innoverkanter som ypper seg litt. Men Lagerbäck må ha løpskraft kombinert med fart eller finesse i denne posisjonen. Og da er haugen av gråstein og småstein stor å plukke av, men vi trenger kampestein og sølv om mangelen på gull ikke er å oppdrive.

Jo Inge Berget har vist at han har attituden til å få ut sitt beste mot gode lag. Veton Berisha har trykket og galskapen, men har han roen og ferdighetene?

Moi Elyounoussi og Dæhlie er evig spennende, men de ser ut som luft når de spiller for Norge. Det blir nesten og småfint. Mulig de skal være med, men de vil bli utfordret.

Martin Ødegaard er det umulig å si hvor god er om dagen. Men han utfordrer Dæhlie om plassen som innoverkant. Det samme gjør Ghayas Zahid i Vålerenga. Han viser klasse i Tippeligaen om dagen og har en herlig nærteknikk. Men er han like komfortabel og modig internasjonalt? Det gjenstår å se, men han er på grensa til HOT.

Fredrik Midtsjø i Rosenborg er en spiller som preger kamper i Tippeligaen. Men det som er mest spennende er at han også er god mot internasjonale motstandere. Han har stor løpskapasitet, gode ferdigheter med ball, og kraft i spillet sitt. Han utfordrer absolutt Elyounoussi. Jeg mener Midsjø er HOT.

Spisser: Adama Diomande, Joshua King, Alexander Søderlund, Tarik Elyounoussi

Joshua King er soleklar. Det samme vil jeg si Adama Diomande er, til tross for en litt dalende kurve. Men begge gutta fra "hooden " i Oslo har attitude og fysikk til å bryne seg på hvem som helst og komme seirende ut av duellen. Alexander Søderlund må også med. I Lagerbäck sin kraftfotball må vi ha en klassisk targetspiller tilgjengelig. Og det finnes ingentarget spillere i Norge som kan utfordre Søderlund enn så lenge. Tre soleklare valg for troppen, men Tarik Elyounoussi må ut. Han mangler råskap og ferdighetene strekker seg ikke så langt at han kan flyte på det.

Elyounoussi. NOT

Utfordrer: En gammel kjenning

En gammel kjenning i storform. Som kan bekle både spiss og kantrollen. Mulig alderen taler imot, en landslagsfotball er ferskvare. Daniel Braaten er en spiller som matcher alle forsvarere på kraft og fart. Han tåler også å sitte på benken, for så å forandre kampen med et innhopp. Han kommer ikke nødvendigvis til å score mål, men han er en sjanseskaper som det er slitsomt for forsvaret å møte. Han kan starte mot enhver motstander, og kjenner jeg han rett er han best mot de beste. HOT

Dessuten utfordrer Stabæks Ohi Omoijuanfo om en plass i troppen. Han brennhet i Eliteserien, men må vise litt mer før jeg ville tatt han ut i neste landslagstropp. Heit, men ikke HOT nok ennå.

Flatt batteri

Når batteriet er flatt, så hjelper det ikke å skifte dekk. Og dessverre så ser vi et norsk fotballandslag som mangler strøm og for å fart på hjula, så må vi skifte generator. Mulig vi skal gå fra fine sommerdekk til litt grovere kaliber, men det kan den nye eieren sørge for.

"Nå får det værra", sa fattern da jeg og bruttern lekte for høylydt. Setningen ble alltid sagt rett før det gikk til helv..., og nå må Semb, uansett hvor vingeklippet han er, be Høgmo inn på suiten i Baku og bruse med de fjæra han har igjen.

Det er ikke ofte Bengt Eriksen treffer med annet enn floskler fra studioet, men i dag var han klar i talen og gav Høgmo det rådet han bør få av Semb på rommet nå i kveld. De må gjerne ta seg en dram eller to for å finne motet som kreves av de begge. Men rådet fra Semb må være at "nå trer du til siden frivillig, så vi slipper å finne fram den lille skriften på kontrakten."

Der hvor det står at det faktisk finnes resultatkrav som landslagssjef, til tross for at Fotballforbundets nye sjef greide å frede Høgmo fra å måtte stå til rette for å skape resultater i sin uttalelse noen uker tilbake i tid. Det får være måte på å dekke hverandre. A-landslaget for herrer i fotball handler kun om én ting: skape resultater. All utvikling foregår i klubbene, til tross for at Norges Fotballforbunds utviklingssjef Håkon Grøttland, brukte flere skolestiler på å mene noe annet for bare ei uke siden.

At Høgmos assistent Torske forsvarer sin sjef når det blåser på lopphavet, er bare sånn det må bli. Men det skal mer enn en torsk til for å redde landslaget. Vi trenger en gladlaks. Eller kanskje en hai av utenlandsk opprinnelse.

At Jesper Mathisen, på vegne av TV 2, hele Sørlandet og særlig seg sjøl, snakker med caps-locken på, er vi vant med. Men når han setter på volumet om Høgmos avgang, er han helt innafor hva som er rett. Hvis så ikke skjer, så bør i hvert fall Semb sette krav om at Høgmo bør se kampen mot Aserbajdsjan i opptak med lyden på. Landslagssjefen bør ta til seg analysene fra kampens sidekommentator Tor Ole Skullerud, for så å skru tida tilbake i tid og tenke på om han fokuserte rett på treningene før kampen. Det ble skrytt i pressen om hvor "på " Høgmo var på feltet. Det skulle jo bare mangle når man tenker på hvor få økter han faktisk har med laget på feltet, men det skapte optimisme selv hos NRKs utsendte Tom Nordlie.

Spørsmålet er om Høgmo var "på" de rette elementene. I mine ører og ut fra hvordan Norge skulle spille og hvordan vi gjennomførte kampen, så er jeg nok en gang tvilende til om Høgmo traff blink med inngangen til kampen taktisk. At vi skal spille ut Aserbajdsjan med høyt balltempo og tre opp indreløpere i mellomrommet foran forsvaret til Aserbajdsjan, er for meg nok et luftslott. Norge burde øvd på langpasning mot etablert forsvar, hissig gjenvinning på hver side av førsteduellen. Det ville skapt dødballer og trykk på motstanderen. Det ville Norge behersket mot et forsvar som vi visste ville ligge meget lavt og på en bane som ikke egnet seg til hurtig pasningsspill langs bakken. At analysene til Høgmos assistenter viser at vi sliter med duellspillet og antall spillere som forsvarer seg i egen 16-meter, tar jeg som en selvfølge.

Da håper jeg at dette også er tema i kampinngangen. For det er en gammel læresetning i fotball om at det er i boksen kampen avgjøres. Mulig den læresetningen er for lite akademisk for den norske ledertroppen, og at de har satt andre navn på noe som alle forstår. Når man man hører vårt defensive anker, Ole Selnæs, uttale seg etter kampen om at han ikke vet hva han kunne gjort bedre i situasjonen i forkant av målet som avgjør kampen, så er det til å klø seg hodet av. Vet han ikke at rommet foran stopperne er hans? Vi slipper inn et mål i det området hvor det scores mest mål i fotball. Og vårt anker stiller seg uforstående til oppgaven. Det handler om spilleforståelse, og det handler om lederskap i forberedelsene gjennom taktiske retningslinjer for de ulike rollene man skal fylle på banen.

Med tidenens største støtteapparat rundt et landslag burde dette vært formidlet i klartekst.

Høgmo uttaler seg i etterkant om Joshua King og bruken av ham. Han sier det ikke ble hans kamp. Han må jo vite nå hva King behersker og ikke. King er god når det er mye plass. Han mangler god nærteknikk og har ikke særlig gode bevegelser i boksen ved innlegg, ei heller er han særlig god feilvendt. Men han spiller i Premier League. Og han har attitude som gutta fra Romsås er vokst opp til å ha. Så han er dermed litt vanskelig å sette ut. Men han er feil spiss fra start i denne kampen. King er god til alt det som ikke ville kunne oppstå før Norge eventuelt ledet 1-0. For da måtte Aserbajdsjan ha jaktet scoring og gitt fra seg mer plass bak forsvaret, og mellom forsvar og midtbane. Da skulle King ha erstattet Sørloth.

At Forren tar seg friheten til å kritisere troppen som er tatt ut, er også et sykdomstegn. At han snakker i media om noe han burde snakket med sine kompiser om på gutterommet, er en ting. Men at han så åpenlyst setter spørsmålstegn ved Høgmo, er mer enn et varsel om at garderoben ikke lenger er Høgmo sin. Ville Forren tillatt seg dette mot en trener han respekterte? I mine ører sier svaret seg selv.

Man skal ikke sparke en mann som ligger nede. Men i fotballen så gjelder ikke den regelen. For man sparker sjelden treneren når han topper tabellen. Det gjør man når han ligger i bunn. Så jeg får si som fattern: " Nok er er nok. Rett i seng!"

Da var det slutt på den leken.

Oslos stolthet

Det fortalte sin egen historie.Ansiktet til Kjetil Rekdal da han ruslet over gresset på Nadderud etter kampslutt.Et såret dyr på vei hjem.Følelsen av tapet tynget skuldrene og kanossagangen gjennom pressesonen på Nadderud var bare en siste ydmykelse han visste han måtte gjennom.Han lot de sparke.Han visste han lå nede.Men mens de sparket håper jeg tankene vokste i ham.

Svarene kom på Rekdalsk.Dialekt  med flakkende blikk.Han lot de hamre løs.Men bak svarene lå det flere spørsmål i hodet hans.

Hvordan skal han få Vålerenga på rett kjøl ?

Det samme kvernet nok i hodet hans etter å ha blitt overkjørt av Rosenborg.Men det var fjorårets vinnere, og Rekdal og hans menn kunne fortsatt stå oppreist.Det var verre å stå oppreist etter tapet for  Sogndal på  Fosshaugane runden før.Presset på spillerne ble vurdert som for stort i de innerste gemakker på Valle.De bandt seg visstnok.På Fosshaugane.Er det mulig  kan man spørre seg.

I serieåpninga mot Viking kunne man skylde på dommeren og at det var serieåpning og at alle var i Holmenkollen.Så den slapp de billig unna på Valle.Men så ble enkelttap til en rekke og bak rekka ser man et Vålerenga-lag blotta for selvtillit og en trener som bærer lagets og klubbens byrde på egne skuldre.Han setter søkelyset på dommere  i en runde, klubben skylder på for høyt press på spillerne i neste, så kom seriemesterne som ble en munnfull for mye, før gresset på  Nadderud ble for grønt og spillerne ble ikledd munnkurv.

Nå står de tilbake med muligheten til å rette blikket mot seg selv.Rekdal bør se på trenerapparatet sitt og kompetansen rundt seg.Rekdal bør se på lagets spillestil og bli mer direkte.Nå spiller de som blikket hans når han blir intervjuet.De må spille like tydelig som han var da han tok straffa på Åråsen og sa "det er bedre at I scorer enn at du bommer" .

For å gjenreise Oslo`s Stolthet må Rekdal sørge for at Vålerenga blir Vålerenga.Rappkjefta , gærne Oslogutter med baller av stål.Munnkurver og tversoverpasninger,  assistenter som styrer treninga og bortforklaringer om at det er for mye press på spillerne vil ikke bringe klubben fra Sota hjørnet tilbake på sporet.Noen ganger må man tilbake til røttene for å finne fotfeste i den gjørma man står i.Og det er dit Rekdal må ta sitt Vålerenga nå.Tilbake til fotballen han spilte i sitt forrige opphold i klubben.Direkte, tydelig , noen ganger kjedelig , men som oftest effektivt.Utfordringa er spillergruppa de har samlet.Som ikke er bygd for kraft, men for lek.Wæhler og Grindheim, Fredheim Holm og Moha må stå i sentrallinja i laget  og trenerassistentene må stå bak Rekdal både på feltet og under kamp.Å bringe Vålerenga tilbake vil kreve tydelig ledelse og korteste veien til mål.Å være Vålerenga gutt krever sin mann.Å komme fra Sota hjørnet har sin stolthet.Å lede Vålerenga krever en Rekdal som finner tilbake til seg sjøl.

 

 

 

Nr.14


Foto: NTB Scanpix
 

Det var sommer.Sommerferie på den gamle måten.Vi var på hytta på Nesodden, fra skolen slutta til skolen begynte.Dagene rant avgårde slik gamle somre renner  avgårde. I sakte fart ,men med lynets hastighet. Men denne dagen stod tiden stille.Storebroren min og jeg satt i tantes stue.Klistra foran skjermen.Det var finale.VM finale mellom Vest -Tyskland og Nederland.Beckenbauer mot Cruyff. Sommeren -74.

Før VM begynte visste jeg ikke engang at det ble arrangert.Men jeg forelsket meg den sommeren.Ikke i nabojenta.Men i Nr 14.Den oransje drakta.Måten han styrte alle kamper på.Måten han gled gjennom motstandernes forsvar på.Elegant.Som en hovmester.

Bak bildene strømmet ord om fotball ut av kommentatorens munn.Ord jeg aldri hadde hørt før.Et gjerrig Brasil.En hardtskytende Rivelinho, en svensk keeper som reddet alt, en tysk maskin med Der Bomber i front og en keiser som kaptein.Men det var ikke disse ordene som festet seg i hjertet.Det var total- fotball med maestroen som festet seg.Johan Cruyff.Nr.14 festet seg.

 

Dommeren blåste for avspark.Noen korte trekk og ballen lå hos Nr.14.Klistret i beina.Og vi så alle hvor han var på vei.Det så det Vest - Tyske laget også.Men ikke tidsnok.Eller så hang de bare ikke med.Ingen hadde åpnet en VM finale slik noen gang.Bare tatt ballen og raidet rett mot mål.Akkurat slik du gjør det på løkka.Overmodig og uten respekt.Kun den lille grå høyre backen til Tyskland så faren og ydmykelsen.Men selv Bertie Vogts ble for sen.Men tidsnok til å felle Cruyff før han stod ansikt til ansikt med de store hanskene til Sepp Mayer i det Vest-Tyske buret. Straffe.Straffe til de oransje før kampen var begynt.

Nr 14 gav ballen til Nr 13.Johan Neeskens.Han dundret den i mål.Og sendte de oransje til himmels og meg i favnen til broren min..

Vest -Tyskland kom selvfølgelig tilbake og vant.Men hjertet mitt og fotballhjertet til en hel verden var det Nr. 14 som vant.

Jeg gråt mine modige tårer da kampen var over. I stua til min gamle tante.I egen stol rett foran tvèn.Ved siden av storebror.Han var merkelig stille.Det var den gang storebrødre ikke gråt.Men jeg var lillebror.Og tårene trillet uhindret nedover kinnet.

I dag kjørte jeg mot treningssenteret da det pep i mobilen.

Johan Cruyff var død stod det på skjermen.Jeg svingte rolig inn til siden.Tårene fra tantes stue  kom fram igjen.

Jeg leste artikkelen mens nye tårer fant veien ned de samme kinnene.Stille satt jeg der og lot tårene trille og tok et siste farvel med Nr.14. Johan Cruyff.

 

hits