Hot or Not for Lagerbäck

Belfast, Nord-Irland 20170326.
VM kvalifiseringskamp i fotball Nord-Irland-Norge. Landslagssjef Lars Lagerbäck før landskampen mot Nord-Irland i Belfast søndag Lars Lagerbäck på kampen.
Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Lars Lagberbäck. Foto: NTB Scanpix
 

Etter noen traurige år med luftslott og floskler så var tiden til Høgmo som Norges landslagssjef i fotball over. Inn kom det en mirakelmann med svenske gener og fersk islandsk suksess på merittlista. Han hadde ikke før landa i Belfast før Norge hadde sluppet inn mål på Windsor Park , og magien som det norske folk håpet Lagerbäck kunne bringe oss ble i stedet til en nitrist og avslørende forestilling om norsk fotballs ståsted per i dag. Men mannen som skal bringe Norge inn i fotball-framtiden tok på seg ansvaret. I spann med Per Joar Hansen har han dypdykket i en norsk eliteserie som har startet i rakettfart og i europeiske bakgårder hvor vi finner norske fotballproffer. Alt for å skape et nytt Norge.

Og vi drømmer med han. Vi hungrer etter suksess og et fullsatt Ullevaal. Vi er overmodne hva gjelder trangen til å komme til et mesterskap, men før den trangen får stilt sin sult må vi finne gull i et landskap fullt av gråstein.

Hva kan Lagerbäck utrette på egenhånd på feltet?

Han kan organisere et landslag offensivt og defensivt på en så tydelig måte at hvert valg på banen blir automatisk. I fotball handler det da ofte om å utvikle et kompakt forsvarsspill med høy aggressivitet og et "direct route" angrepsspill. Korteste veien til mål. Full guffe og å overføre defensiv energi og gode ballbrudd til raske angrep og dødballtrykk.

Jeg er overbevist om at Lars Lagerbäck og Per Joar Hansen vil beherske denne delen av jobben med å forme nye Norge.

Hva er så den største utfordingen til Lagerbäck?

Derom finnes det ingen tvil. Det er mangelen på antall spillere med individuelle ferdigheter på internasjonalt nivå.

Og da snakker jeg ikke om tekniske smågutter som alle skal spille i 10-er rollen. De har vi nok av. Og i en norsk tropp og i et stramt 4-4-2-system som Lagerbäck ofte benytter seg er det plass til maks 1-2 slike spillertyper.

Det Lagerbäck/Hansen må finne i norske og europeiske bakgårder er spillere som behersker å spille 1-mot-1 mot spillere som er bedre enn seg selv. Spillere som vinner sine interne dueller på banen. I lufta, på bakken, både offensivt og defensivt. Selv om fotball er et lagspill og man kan dekke over hverandres svakheter, så vil det alltid være slik at man er avhengig av at flest mulig spillere på eget lag vinner sin interne duell mot "sin" motspiller. 

Det er slike spillere Lagerbäck må bygge sitt kollektiv rundt. Jakten på kraft, fart, finslepen teknikk og taktisk forståelse. Jakten på atleter og spillere som kan vinne "sin kamp i kampen".

Hot or not

Utgangspunktet er Lagerbäcks tropp mot Nord-Irland.

Keepere: Rune Almenningen Jarstein , Ørjan Nyland , André Hansen

På keeperplassen finner vi Norges tre beste keepere. Og vi har et soleklart førstevalg i Rune Almenningen Jarstein. Jeg ser ingen utfordrere til disse tre keeperne per i dag, og Jarstein viser helg etter helg at han har et høyt internasjonalt nivå inne.

Backer: Omar Elabdellaoui, Vegard Hedenstad, Jonas Svensson og Jørgen Skjelvik (stopper/back). I tillegg har vi her Haitam Aleesami som er et soleklart valg på venstrebacken.

Da tror jeg Hedenstad ryker ut. Hedenstad er en fin fotballspiller, men mangler litt kraft i spillet sitt. 1-mot-1 defensivt har han klare mangler.

Midstoppere: Fredrik Semb Berge, Tore Reginiussen, Even Hovland, Gustav Valsvik

At stopperplassen har blitt Norges akilleshæl er en vanskelig tanke å bli vant med. Men ikke desto mer smertelig og tydelig når vi ser norske midtstoppere i aksjon for landslaget. Her kan man si at ingen av de nåværende stopperne holder mål, men noen må med. Og noen må ut.

Fredrik Semb Berge er en klok og sterk spiller. Han leverer for Odd, men falt igjennom i dansk Superliga. Jeg setter et stort spørsmålstegn bak navnet hans.

Tore Reginiussen er en bauta i Rosenborg, men har sine tydelige mangler internasjonalt. Men han er en lederfigur og har et godt fotballhode. Jeg tror safta som Lagerbäck kan presse ut av Reginiussen kan holde mål. Det blir ikke den fineste rødvinen, men det er ikke det vi søker heller. Her holder det med kruttsterk karsk.

Even Hovland ble rundingsbøye i Belfast. Og viste oss akkurat det vi ikke trenger. NOT

Gustav Valsvik er en spiller man ikke liker å få i kroppen. Han overbeviste ikke mot Nord-Irland, men han er med. Litt i mangel på alternativer, men mest fordi han er rå i lufta og har kraft i duellspillet langs bakken.

Jørgen Skjelvik regner jeg ikke som taktisk moden nok til å bruke som midtstopper for Norge. Han har fart, men er uferdig taktisk i posisjonspillet.

Det finnes én utfordrer som bør inn i troppen ved neste anledning: Sigurd Rosted fra Sarpsborg 08.

Han har stor fart, er rolig med ballen, rå sterk i lufta i egen boks og på offensiv dødball. Han er et nesten ubeskrevet blad, men i haugen av gråstein kan han være gullet som glimrer. HOT

Sentral midtbane: Håvard Nordtveit, Anders Konradsen, Markus Henriksen, Stefan Johansen, Sander Berge

Håvard Nordtveit. En spiller det er vanskelig å bli klok på. Ut og inn av West Ham, strålende kritikker i Tyskland da han var der. Men det er "hull " i han. At han spiller seg opp i andreomgang mot Nord-Irland får så være. Det er mulig kontroversielt, og til tross for en tilværelse i Premier League, men jeg har til gode å se han virkelig god, og jeg har ikke til gode å se han virkelig svak. Er han en spiller som vinner kamper for deg? I mitt hode: nei. NOT

Anders Konradsen er en god Rosenborg-spiller. Men han vil aldri prege et norsk landslag. En coverspiller i  et norsk landslag. NOT

Markus Henriksen , Stefan Johansen og Sander Berge er soleklare valg for framtiden.

Utfordrer: Ole Selnæs

Til tross for dalende kurve i franske St. Etienne. Selnæs er en spiller som på en god dag er bedre enn sin motspiller i begge retninger. Han må med. Det finnes ikke mange slike i norsk fotball. HOT

Kanter: Jo Inge Berget, Moi Elyounoussi, Mats Møller Dæhlie, Veton Berisha

Kantspillere har Norge slitt med nesten gjennom alle tider. Defor endte vi også opp med Jostein Flo på en side og Mini på den andre siden i glansdagene. Vi er en nasjon av skiløpere, og det kan vi se når vi ser på norske kantspillere.Vi har fått noen innoverkanter som ypper seg litt. Men Lagerbäck må ha løpskraft kombinert med fart eller finesse i denne posisjonen. Og da er haugen av gråstein og småstein stor å plukke av, men vi trenger kampestein og sølv om mangelen på gull ikke er å oppdrive.

Jo Inge Berget har vist at han har attituden til å få ut sitt beste mot gode lag. Veton Berisha har trykket og galskapen, men har han roen og ferdighetene?

Moi Elyounoussi og Dæhlie er evig spennende, men de ser ut som luft når de spiller for Norge. Det blir nesten og småfint. Mulig de skal være med, men de vil bli utfordret.

Martin Ødegaard er det umulig å si hvor god er om dagen. Men han utfordrer Dæhlie om plassen som innoverkant. Det samme gjør Ghayas Zahid i Vålerenga. Han viser klasse i Tippeligaen om dagen og har en herlig nærteknikk. Men er han like komfortabel og modig internasjonalt? Det gjenstår å se, men han er på grensa til HOT.

Fredrik Midtsjø i Rosenborg er en spiller som preger kamper i Tippeligaen. Men det som er mest spennende er at han også er god mot internasjonale motstandere. Han har stor løpskapasitet, gode ferdigheter med ball, og kraft i spillet sitt. Han utfordrer absolutt Elyounoussi. Jeg mener Midsjø er HOT.

Spisser: Adama Diomande, Joshua King, Alexander Søderlund, Tarik Elyounoussi

Joshua King er soleklar. Det samme vil jeg si Adama Diomande er, til tross for en litt dalende kurve. Men begge gutta fra "hooden " i Oslo har attitude og fysikk til å bryne seg på hvem som helst og komme seirende ut av duellen. Alexander Søderlund må også med. I Lagerbäck sin kraftfotball må vi ha en klassisk targetspiller tilgjengelig. Og det finnes ingentarget spillere i Norge som kan utfordre Søderlund enn så lenge. Tre soleklare valg for troppen, men Tarik Elyounoussi må ut. Han mangler råskap og ferdighetene strekker seg ikke så langt at han kan flyte på det.

Elyounoussi. NOT

Utfordrer: En gammel kjenning

En gammel kjenning i storform. Som kan bekle både spiss og kantrollen. Mulig alderen taler imot, en landslagsfotball er ferskvare. Daniel Braaten er en spiller som matcher alle forsvarere på kraft og fart. Han tåler også å sitte på benken, for så å forandre kampen med et innhopp. Han kommer ikke nødvendigvis til å score mål, men han er en sjanseskaper som det er slitsomt for forsvaret å møte. Han kan starte mot enhver motstander, og kjenner jeg han rett er han best mot de beste. HOT

Dessuten utfordrer Stabæks Ohi Omoijuanfo om en plass i troppen. Han brennhet i Eliteserien, men må vise litt mer før jeg ville tatt han ut i neste landslagstropp. Heit, men ikke HOT nok ennå.

Flatt batteri

Når batteriet er flatt, så hjelper det ikke å skifte dekk. Og dessverre så ser vi et norsk fotballandslag som mangler strøm og for å fart på hjula, så må vi skifte generator. Mulig vi skal gå fra fine sommerdekk til litt grovere kaliber, men det kan den nye eieren sørge for.

"Nå får det værra", sa fattern da jeg og bruttern lekte for høylydt. Setningen ble alltid sagt rett før det gikk til helv..., og nå må Semb, uansett hvor vingeklippet han er, be Høgmo inn på suiten i Baku og bruse med de fjæra han har igjen.

Det er ikke ofte Bengt Eriksen treffer med annet enn floskler fra studioet, men i dag var han klar i talen og gav Høgmo det rådet han bør få av Semb på rommet nå i kveld. De må gjerne ta seg en dram eller to for å finne motet som kreves av de begge. Men rådet fra Semb må være at "nå trer du til siden frivillig, så vi slipper å finne fram den lille skriften på kontrakten."

Der hvor det står at det faktisk finnes resultatkrav som landslagssjef, til tross for at Fotballforbundets nye sjef greide å frede Høgmo fra å måtte stå til rette for å skape resultater i sin uttalelse noen uker tilbake i tid. Det får være måte på å dekke hverandre. A-landslaget for herrer i fotball handler kun om én ting: skape resultater. All utvikling foregår i klubbene, til tross for at Norges Fotballforbunds utviklingssjef Håkon Grøttland, brukte flere skolestiler på å mene noe annet for bare ei uke siden.

At Høgmos assistent Torske forsvarer sin sjef når det blåser på lopphavet, er bare sånn det må bli. Men det skal mer enn en torsk til for å redde landslaget. Vi trenger en gladlaks. Eller kanskje en hai av utenlandsk opprinnelse.

At Jesper Mathisen, på vegne av TV 2, hele Sørlandet og særlig seg sjøl, snakker med caps-locken på, er vi vant med. Men når han setter på volumet om Høgmos avgang, er han helt innafor hva som er rett. Hvis så ikke skjer, så bør i hvert fall Semb sette krav om at Høgmo bør se kampen mot Aserbajdsjan i opptak med lyden på. Landslagssjefen bør ta til seg analysene fra kampens sidekommentator Tor Ole Skullerud, for så å skru tida tilbake i tid og tenke på om han fokuserte rett på treningene før kampen. Det ble skrytt i pressen om hvor "på " Høgmo var på feltet. Det skulle jo bare mangle når man tenker på hvor få økter han faktisk har med laget på feltet, men det skapte optimisme selv hos NRKs utsendte Tom Nordlie.

Spørsmålet er om Høgmo var "på" de rette elementene. I mine ører og ut fra hvordan Norge skulle spille og hvordan vi gjennomførte kampen, så er jeg nok en gang tvilende til om Høgmo traff blink med inngangen til kampen taktisk. At vi skal spille ut Aserbajdsjan med høyt balltempo og tre opp indreløpere i mellomrommet foran forsvaret til Aserbajdsjan, er for meg nok et luftslott. Norge burde øvd på langpasning mot etablert forsvar, hissig gjenvinning på hver side av førsteduellen. Det ville skapt dødballer og trykk på motstanderen. Det ville Norge behersket mot et forsvar som vi visste ville ligge meget lavt og på en bane som ikke egnet seg til hurtig pasningsspill langs bakken. At analysene til Høgmos assistenter viser at vi sliter med duellspillet og antall spillere som forsvarer seg i egen 16-meter, tar jeg som en selvfølge.

Da håper jeg at dette også er tema i kampinngangen. For det er en gammel læresetning i fotball om at det er i boksen kampen avgjøres. Mulig den læresetningen er for lite akademisk for den norske ledertroppen, og at de har satt andre navn på noe som alle forstår. Når man man hører vårt defensive anker, Ole Selnæs, uttale seg etter kampen om at han ikke vet hva han kunne gjort bedre i situasjonen i forkant av målet som avgjør kampen, så er det til å klø seg hodet av. Vet han ikke at rommet foran stopperne er hans? Vi slipper inn et mål i det området hvor det scores mest mål i fotball. Og vårt anker stiller seg uforstående til oppgaven. Det handler om spilleforståelse, og det handler om lederskap i forberedelsene gjennom taktiske retningslinjer for de ulike rollene man skal fylle på banen.

Med tidenens største støtteapparat rundt et landslag burde dette vært formidlet i klartekst.

Høgmo uttaler seg i etterkant om Joshua King og bruken av ham. Han sier det ikke ble hans kamp. Han må jo vite nå hva King behersker og ikke. King er god når det er mye plass. Han mangler god nærteknikk og har ikke særlig gode bevegelser i boksen ved innlegg, ei heller er han særlig god feilvendt. Men han spiller i Premier League. Og han har attitude som gutta fra Romsås er vokst opp til å ha. Så han er dermed litt vanskelig å sette ut. Men han er feil spiss fra start i denne kampen. King er god til alt det som ikke ville kunne oppstå før Norge eventuelt ledet 1-0. For da måtte Aserbajdsjan ha jaktet scoring og gitt fra seg mer plass bak forsvaret, og mellom forsvar og midtbane. Da skulle King ha erstattet Sørloth.

At Forren tar seg friheten til å kritisere troppen som er tatt ut, er også et sykdomstegn. At han snakker i media om noe han burde snakket med sine kompiser om på gutterommet, er en ting. Men at han så åpenlyst setter spørsmålstegn ved Høgmo, er mer enn et varsel om at garderoben ikke lenger er Høgmo sin. Ville Forren tillatt seg dette mot en trener han respekterte? I mine ører sier svaret seg selv.

Man skal ikke sparke en mann som ligger nede. Men i fotballen så gjelder ikke den regelen. For man sparker sjelden treneren når han topper tabellen. Det gjør man når han ligger i bunn. Så jeg får si som fattern: " Nok er er nok. Rett i seng!"

Da var det slutt på den leken.

Oslos stolthet

Det fortalte sin egen historie.Ansiktet til Kjetil Rekdal da han ruslet over gresset på Nadderud etter kampslutt.Et såret dyr på vei hjem.Følelsen av tapet tynget skuldrene og kanossagangen gjennom pressesonen på Nadderud var bare en siste ydmykelse han visste han måtte gjennom.Han lot de sparke.Han visste han lå nede.Men mens de sparket håper jeg tankene vokste i ham.

Svarene kom på Rekdalsk.Dialekt  med flakkende blikk.Han lot de hamre løs.Men bak svarene lå det flere spørsmål i hodet hans.

Hvordan skal han få Vålerenga på rett kjøl ?

Det samme kvernet nok i hodet hans etter å ha blitt overkjørt av Rosenborg.Men det var fjorårets vinnere, og Rekdal og hans menn kunne fortsatt stå oppreist.Det var verre å stå oppreist etter tapet for  Sogndal på  Fosshaugane runden før.Presset på spillerne ble vurdert som for stort i de innerste gemakker på Valle.De bandt seg visstnok.På Fosshaugane.Er det mulig  kan man spørre seg.

I serieåpninga mot Viking kunne man skylde på dommeren og at det var serieåpning og at alle var i Holmenkollen.Så den slapp de billig unna på Valle.Men så ble enkelttap til en rekke og bak rekka ser man et Vålerenga-lag blotta for selvtillit og en trener som bærer lagets og klubbens byrde på egne skuldre.Han setter søkelyset på dommere  i en runde, klubben skylder på for høyt press på spillerne i neste, så kom seriemesterne som ble en munnfull for mye, før gresset på  Nadderud ble for grønt og spillerne ble ikledd munnkurv.

Nå står de tilbake med muligheten til å rette blikket mot seg selv.Rekdal bør se på trenerapparatet sitt og kompetansen rundt seg.Rekdal bør se på lagets spillestil og bli mer direkte.Nå spiller de som blikket hans når han blir intervjuet.De må spille like tydelig som han var da han tok straffa på Åråsen og sa "det er bedre at I scorer enn at du bommer" .

For å gjenreise Oslo`s Stolthet må Rekdal sørge for at Vålerenga blir Vålerenga.Rappkjefta , gærne Oslogutter med baller av stål.Munnkurver og tversoverpasninger,  assistenter som styrer treninga og bortforklaringer om at det er for mye press på spillerne vil ikke bringe klubben fra Sota hjørnet tilbake på sporet.Noen ganger må man tilbake til røttene for å finne fotfeste i den gjørma man står i.Og det er dit Rekdal må ta sitt Vålerenga nå.Tilbake til fotballen han spilte i sitt forrige opphold i klubben.Direkte, tydelig , noen ganger kjedelig , men som oftest effektivt.Utfordringa er spillergruppa de har samlet.Som ikke er bygd for kraft, men for lek.Wæhler og Grindheim, Fredheim Holm og Moha må stå i sentrallinja i laget  og trenerassistentene må stå bak Rekdal både på feltet og under kamp.Å bringe Vålerenga tilbake vil kreve tydelig ledelse og korteste veien til mål.Å være Vålerenga gutt krever sin mann.Å komme fra Sota hjørnet har sin stolthet.Å lede Vålerenga krever en Rekdal som finner tilbake til seg sjøl.

 

 

 

Nr.14


Foto: NTB Scanpix
 

Det var sommer.Sommerferie på den gamle måten.Vi var på hytta på Nesodden, fra skolen slutta til skolen begynte.Dagene rant avgårde slik gamle somre renner  avgårde. I sakte fart ,men med lynets hastighet. Men denne dagen stod tiden stille.Storebroren min og jeg satt i tantes stue.Klistra foran skjermen.Det var finale.VM finale mellom Vest -Tyskland og Nederland.Beckenbauer mot Cruyff. Sommeren -74.

Før VM begynte visste jeg ikke engang at det ble arrangert.Men jeg forelsket meg den sommeren.Ikke i nabojenta.Men i Nr 14.Den oransje drakta.Måten han styrte alle kamper på.Måten han gled gjennom motstandernes forsvar på.Elegant.Som en hovmester.

Bak bildene strømmet ord om fotball ut av kommentatorens munn.Ord jeg aldri hadde hørt før.Et gjerrig Brasil.En hardtskytende Rivelinho, en svensk keeper som reddet alt, en tysk maskin med Der Bomber i front og en keiser som kaptein.Men det var ikke disse ordene som festet seg i hjertet.Det var total- fotball med maestroen som festet seg.Johan Cruyff.Nr.14 festet seg.

 

Dommeren blåste for avspark.Noen korte trekk og ballen lå hos Nr.14.Klistret i beina.Og vi så alle hvor han var på vei.Det så det Vest - Tyske laget også.Men ikke tidsnok.Eller så hang de bare ikke med.Ingen hadde åpnet en VM finale slik noen gang.Bare tatt ballen og raidet rett mot mål.Akkurat slik du gjør det på løkka.Overmodig og uten respekt.Kun den lille grå høyre backen til Tyskland så faren og ydmykelsen.Men selv Bertie Vogts ble for sen.Men tidsnok til å felle Cruyff før han stod ansikt til ansikt med de store hanskene til Sepp Mayer i det Vest-Tyske buret. Straffe.Straffe til de oransje før kampen var begynt.

Nr 14 gav ballen til Nr 13.Johan Neeskens.Han dundret den i mål.Og sendte de oransje til himmels og meg i favnen til broren min..

Vest -Tyskland kom selvfølgelig tilbake og vant.Men hjertet mitt og fotballhjertet til en hel verden var det Nr. 14 som vant.

Jeg gråt mine modige tårer da kampen var over. I stua til min gamle tante.I egen stol rett foran tvèn.Ved siden av storebror.Han var merkelig stille.Det var den gang storebrødre ikke gråt.Men jeg var lillebror.Og tårene trillet uhindret nedover kinnet.

I dag kjørte jeg mot treningssenteret da det pep i mobilen.

Johan Cruyff var død stod det på skjermen.Jeg svingte rolig inn til siden.Tårene fra tantes stue  kom fram igjen.

Jeg leste artikkelen mens nye tårer fant veien ned de samme kinnene.Stille satt jeg der og lot tårene trille og tok et siste farvel med Nr.14. Johan Cruyff.

 

Slangen i paradis

Green Snake
Licensed from: Eirik2301 / yayimages.com

Det nærmer seg nå. Fotballen har begynt å røre på seg. Det strammer seg til i Champions League. Snart møter de beste de beste og storkampene står i kø. Snart ser vi pampene som regjerer fotballens innerste gemakker vise seg med brede smil i skreddersydde dresser. At penga rår er lett å se. Både på banen og i VIP-losjen.

Men det finnes unntak.

Kanskje kan Diego Simeone sitt gjennombruddshissige Athletico gi de aller største favorittene et skudd for baugen. Kanskje kan milliardslukene i Premier League snytes for gullet av lille Leicester. Men det er et kanskje. Og høyst sannsynlig så veier de store klubbenes seddelbunker tyngst mot de små klubbenes jakt etter trofeer.

Vi har vår egen elite i norsk fotball fått. Denne eliten ønsker å gjøre de store større. For bare på den måten kan norsk toppfotball levere, sier de.

Gjennom fete reiseregninger har Kjetil Siem, norsk fotballs svar på fotball-pamp, reist verden rundt for å styrke den norske fotballen. Har han lykkes? Eller blir vi villedet?

Vi som tror at topp avles fra bredde. Vi som tror at det er bedre å spille i 2.og 3.divisjon i lokale klubber enn å gå til eliteseriens 16-årslag for å spille i en landsdekkende eliteserie, hvor kun de store klubbene er med. Vi som tror at Kjelsås sitt A-lag er bedre til å utvikle spillere enn Vålerenga sitt 16-årslag og juniorlag. Vi som tror at 2. divisjon er en viktig utviklingsarena for toppklubbene og en viktig sportslig referanse i lokalfotballen

Blir vi villedet til å tro at det vi har stått for er feil?

Ut fra kostbare undersøkelser om hvordan seriesystemet i Norge skulle utvikles kom det omtrent ingenting. Og takk og lov for det. Men det som gjenstår, er et angrep på norsk breddefotball som satsingsarena for lokale talenter.

NFF og norsk toppfotball lever i den tro at det er toppklubbene som er best egnet til å utvikle talentene i norsk fotball.

Alt legges opp til at spillerne skal sluses gjennom dyre akademier i sine første år. Videre inn i storklubbenes yngres avdelinger, så storklubbene slipper å betale utdanningskompensajon til lokalklubbene. Derfra inn i et 16-årslag som skal reise Norge rundt for  å bli mette på liksom-toppfotball før de rekker å bli sultne på å prestere. Til slutt skal de spille betydningsløse kamper for et 2. lag til en Tippeligaklubb, før de skal slå gjennom som stjerner i tippeligaen.

Har norsk fotball spesielt og norsk idrett generelt noengang gjort suksess uten bruk av bredden som springbrett ?

Tradisjonen for å utvikle toppspillere inn i norsk og internasjonal fotball har i Norge  sine røtter i lokale garderober. Derfra gjennom sitt lokale A-lag i ung alder til man er moden til å reise hjemmefra. Da går ferden til start-elleveren i en Tippeligaklubb. Spilleren har fått med seg ballast som ærgjerrighet, lojalitet og arbeidslyst. Dette tar spillerne med seg inn toppklubbene og gjør lagene og seg selv bedre.

Eksemplene på spillere som har tatt denne veien er overveldende mange i norsk toppfotball. Vi kan nevne noen av de på strak arm i Rune Bratseth, Henning Berg, Ole Gunnar Solskjær, Brede Hangeland.

Vi sliter med å nevne de som har gått den andre veien. De finnes. Det er mange veier til Rome. Men de er i soleklart undertall.

Derfor er det høyst merkelig at eliten i norsk fotball ønsker å gjøre kutt i norsk 2.divisjon når de går til valg på Tinget om litt.

Å gjøre de store større vil kun skape avstand i norsk fotball. Vi ser allerede avstanden utløse seg i akademiske vendinger av en landslagssjef på ville veier, av en Siem som reiser verden rundt på fotballens regning, og storklubbenes iver etter å sikre seg mer av den kaka de snart allerede har spist opp.

Slangen i paradiset i norsk fotball er i ferd med å krype ut av hiet. Det bør norsk breddefotball ta på alvor ved å sørge for å stemme mot forslaget om å røre ved 2.divisjon. De beste spillerne vil komme fra de små og tjene de store når de er modne. Vi trenger ikke drivhus i norsk fotball. Vi trenger en sunn åker.

Veien mot Drømmen: Pappagutten

Oslo 20150731.
Lillestrøm Rovfugla 1 scorer sitt første mål mot Tønsberg Rød i klassen gutter 11 år på Ekebergsletta i Oslo under Norway Cup 2015 fredag. LSK vant kampen 2-1.
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Illustrasjonsbilde: NTB Scanpix

Det var det samme hver dag. Han med ballen i føttene, sekken på ryggen, på vei over sletten, mot banen. De andre guttene i samme retning, prøvde å ta ballen fra han, dyttet han, holdt han. De lo. Han konset. Han smatt unna, de kom etter. Det var den beste tiden i uken. Han og guttene. Han og ballen. Skolen var slutt og de var på vei. Likt kledd i fancy utstyr. Han følte seg som en proff.

Alltid med drakten under.

Drakten som pappa og han kjøpte da de var i Barcelona sammen. Nr 10. Messi. Ekte. Med alt på. For det var viktig. Spørsmålet kom alltid. Det hjalp ikke hvor mange ganger han driblet dem. Hvor ofte han scoret seiersmålet. Spørsmålet kom til slutt: Var drakten ekte?

Vel fremme ved klubbhuset la han sekken pent i skapet. Slukte en banan og sa til lederne at leksene var gjort. De små five-a-side-målene stod klare ute på banen, trenerne var på plass. Trenerne var fra A- laget. Noen av de hadde visstnok spilt i Tippeligaen også.

Han visste ikke hvem av de som var hvem, de så like ut alle sammen der de stod. Men pappa sa at her var det nok mye å lære, så han lyttet og gledet seg.

Han så rundt seg. Nesten bare kjente gutter fra skolen eller naboskolen. Alle i samme utstyr. Alle med ballen ved bena. Ingen sa noe. Alle lyttet. Han lurte på om alle drømte og? Samme drømmen som han drømte.

Den han ikke fortalte om til noen. Selv ikke til pappa. Selv om pappa nok hadde den samme drømmen.

Treningen startet. Små, kjælne berøringer på ballen. Fram, tilbake, rundt, forbi, tilbake igjen. Han elsket denne delen. Én ball hver, rundt i frie sirkler, øve på kjappe vendinger. Han var på hjemmebane, med vennene, men allikevel alene, med seg selv. Han elsket det.

Så fulgte det første spillet. Små baner, 4 mot 4. Alltid positive tilrop fra trenerne. Gode råd i pausene. Det var sikkert dette pappa mente med mye å lære.

Men en ting skjønte han aldri vitsen med.

Den ene regelen. Regelen i dette spillet.

Regelen om at  hvis han vant ballen, så måtte de ha to pasninger i laget før de kunne score. Han gjorde det alltid, men skjønte det aldri. Det var jo mange ganger han bare kunne rykket, dratt sin høyre-venstre, senket farten en gang til foran nestemann, før han rykket igjen, for så å curle ballen rundt tredjemann og inn i det lille målet.

Men han gjorde det ikke, ikke her. Det fikk vente.

Tiden rant ut i gode mottak og raskt pasningsspill. Trenerne avsluttet økten med å rose innsatsen, alle de fine pasningene, og minnet  alle guttene om at rydding også var en del av en fotballsspillers hverdag. De ryddet. Brettet målene, samlet vestene. Han løp alltid til en ball langt borte. Så han kunne bruke lang tid på vei tilbake. Kjæle med den en siste gang, stryke den med såla av foten, trikse den opp, legge den ned, før han chippet den opp i ballbagen.

Chippen. Den siste touchen. Han visste godt hvem som pleide å bruke den. Han brukte den selv, og elsket å se ballen gli inn i det lille hullet og forsvinne blant de andre ballene.

Guttene ble hentet en etter en. Han stod ved utgangen av klubbhuset. Sekken på ryggen. Ventet. Så kom han. Pappas Rolls Royce rullet sakte inn på parkeringen. Han smilte. Vinket. Gledet seg. En time til nå. Pappa kom alltid og hentet han. Men før de dro hjem, så var det en times ekstra trening.

Som pappa sa:  «Man kan aldri være for godt forberedt.»

Først var det stigeløp og koordinasjon. Hentet rett fra læreboken til de store. Så var det vendinger, skudd, headinger. Pappa alltid like ivrig, alltid på, fullt batteri. Siste femten var det en-mot-en. Han mot pappa.

Han visste det, at pappa ikke kjørte for fullt, men han følte det. Pappa måtte ta i litt mer for hver gang nå, for å henge med. Han rykket, lo, bråbremset og rykket igjen. Pappa var borte, ballen ble chippet i mål.

Han kjente det på seg. Det var dette han ville. Strøk hånden over hjertet av drakten, rullet kjærlig sålen over ballen. Pappa smilte og roste han, mens han trykket han inntil seg noen sekunder. Ingen sa noe.

Begge visste. De var på vei, til samme sted. I tankene, i handling. På vei. Til Drømmen.

Dette er tredje innlegg i en serie om «Veien mot Drømmen»:

1. Veien mot Drømmen: Klasseskillet i norsk idrett
2. Veien mot Drømmen: Løkkegutten

Veien mot Drømmen: Løkkegutten



Illustrasjonsfoto: AFP/NTB Scanpix

Bilen setter fart ut av Sinsen-krysset. Mot nord. Hodet presses bakover av akselerasjonen. Blikket rettes framover. Tankene bakover. Et spøkelsesaktig Aker sjukehus forsvinner i farta. Minnet om en rund blomsterbutikk med friske roser dukker opp et split second. Minner om sorg og glede er festa til rosene. 

Så, dempe farta. Nyte synet. Toppen av bakken. Sakte over kulen. Enten er du  hjemme eller du er lost.  

Synet av Dalen bretter seg ut. Bjerkebanen til høyre og Årvoll-lia til venstre. Du kan nyte synet eller grine. Du kan velge. 

Dalen som forbannes og fryktes og flyttes fra, dalen som gleder og skaper, dalen som gjør Norge til et fargekart, dalen som tungtransporten dundrer gjennom. Dalen som ikke ligner på Gubrandsdaler, eller noen andre daler i Norge. Dalen som produserer tung gate-rap i slitte lokaler, dansere med rytmer fra fjerne himmelstrøk,  forfattere med tykke bokbind og bestselgere, skiløpere og skihoppere med a-endinger og olympiske medaljer, fotballspillere som fortsatt veit å kjæle med kula  og elsker å drible.

Dalen som i noens øyne er et sort hull uten framtid. Dalen som i andres øyne er en lekegrind full av befriende latter. Enten er du hjemme eller du er lost.  

Forbi suser Linderudsenteret til høyre og Bislet kebab til venstre. Ja, suser. For vi har egne grenser i denna dalen.

Så klart fikk Bislet Kebab fotfeste her. Det er vi som er kebab. Det er flere i dalen som snakker kebab-norsk enn nynorsk. Og takk gudene for det. Du kan`ke rappe på nynorsk. Du kan høyst sannsynlig ikke drible heller. Du blir dissa hvis du snakker nynorsk.

Men det gjør ikke noe. Det er kjærlighet. 

For noen så kjører man inn i et nytt land. For andre så kjører vi hjem.

Restene av dalens andre hoppbakke viser seg til høyre når du passerer Ammerud, til venstre lyser det blå lys i trappegangene i en høyblokk. Hvis du er på gjennomreise så tenker du, «så koselig med blå lys». Hvis du er hjemme, så veit du bedre.

Vi demper farta, tar av til høyre. Kjører opp, opp og i ring. Rundt blokkene på ene siden, ved siden av marka på den andre. På toppen ligger det en grønn slette. En kunstig slette. Den er svart. Lettbeinte gutter kjører tunneler, hijabkledde jenter spiller basketball på en kurv. Jeg stopper. 

Ikke en voksenperson i nærheten. Bare kidz, som noen mener er feil og si, men som allikevel blir sagt. Det er mye som er ukorrekt her. Mye som er «feil». Mange som ikke følger boka eller veit hva pensum er.

Jeg går ut av bilen. Skuer med et trent øye over leken. Finner han fort. En liten fyr. 

En liten fyr i sliten drakt. Jeg øyner skrift av Messi på ryggen, men veit det mer enn at jeg ser at det står det. Den drakta har blitt brukt før. Kanskje av en eldre bror eller to, samma det. Det er Messi. Slitt eller ikke. 

Jeg ser steget hans, hvordan han stikker unna, vrir seg vekk fra de andre. Alltid med ballen på venstra si, med latter i lungene, med banning når han sparkes ned, med dissing når du blir seende ut som du er «nynorsk» og han er borte for lengst. Det eneste du hører er latter`n  hans og suset i nettmaskene ved bortre stolpe. 

Sola senker seg bak trærne i marka. Dukker ned i Steinbruvann langt der nede. Der han aldri er. Aldri har vært. Sommer eller vinter. Han svømmer ikke, og ski kan du bare glemme.

Han fortsetter. Det tynnes ut i rekkene. Han slenger seg med et lag som trener, de trener ferdig. Han blir igjen. Han og ballen. Alene nå. Mørket har tatt banen, men ikke han. Jeg ser hva han gjør, hvem han er.

Han er gutten i drakta.

Leken sluker han. Han går venstre, høyre, høyre-venstre, rykker og skrur den i lengste. Jeg veit hvem han er. Om og om igjen gjør han det. Skrur den inn, knytter neven, jubler til ingen andre enn seg selv. Men det bruser. I hjertet. 

Jeg ser det før han. Det er slutt nå. Selv for han. En hijabbkledd, smilende dame rusler bort til han. Tillater ham det siste skuddet. Hun legger armen kjærlig om han, han lener seg inntil henne. De rusler. Mot blokka.

Åtte timer trening er over. Han veit det ikke. Han har ikke vært på trening. Han har ikke vært på akademi. Han har vært på Løkka. 

Dette er det andre innlegget i en serie om «Veien mot Drømmen»: 

1. Veien mot Drømmen: Klasseskillet i norsk idrett

Les neste: Veien mot Drømmen: Pappagutten

Veien mot Drømmen

Ed Woodward legger ikke noe i mellom når han sier hva Manchester Uniteds Akademi handler om. «Akademiet skal produsere spillere for Manchester Uniteds A-lag!» Ferdig snakka og reine ord for penga.

Jeg tror heller ingen lurte på hva målet med akademiet var, men nå MÅTTE det uttales.

I England har tradisjonen for skolelag og akademi dype røtter helt tilbake til da den «engelske sporten» ble innført på øya. Det er få historier om gategutter som slår gjennom i England. Den siste historien er om George Best, og om hvordan han ble oppdaget på gata i Belfast driblende rundt med alle gutta i gata.

Etter det har England produsert spillere, men først og fremst gjennom skolelag og akademier. Velskolerte spillere som jobber hardt, men som også ofte mangler det lille ekstra.

I Norge er idretten i større i grad tuftet på at idrettslagene skal gi et tilbud til alle barn i sitt nærområde. Og mesteparten av idrettslagets aktiviteter baseres på at foreldre jobber dugnad som trenere, vaffelstekere og styremedlemmer. Skolen i Norge har i liten grad ansvar for å tilby idrettsaktivitet.

Men idretten i Norge er i endring. For de som har midler vel og merke.

Gjennom de siste årene har NTG og andre toppidrettsgymnaser, som det kalles på folkemunne, tatt sin plass i den norske skolestrukturen. Med velkjente trenerpersonligheter, høy kontigent, idrettslige opptaktskrav og dyre treningsleirer, har de slått sin rot. I kjølvannet av disse har ungdomskolene blitt et mål, og under det igjen har akademiene fått sitt feste.

Sitt feste, ja. I lommeboka til foreldre som bor i områder hvor inntekten er høy. Først kom de som personlige foretak med «topp trenere» og gode fasiliteter. Deretter har idrettslagene sett sitt snitt til å gi de private aktørene konkurranse. Klubb etter klubb bygger opp sin økonomi gjennom fotball-sfo og akademier. Akademier er visstnok best. Da er det ikke bare lek og moro, sies det.

Veien til Drømmen skal ikke være lek og moro, den skal være gjennomstrukturert med pasningsøvelser på mandag og Cruyff-vendinger på tirsdag. Onsdag følges det opp med 1.touch og orientering, mens man på torsdag har skuddtrening etter retningsbestemt førstetouch. På fredag er det fri. Da kan alle som vil gå ut på løkka å drible akkurat hvem de vil.

Esten O. Sæther i Dagladet vil kjøpe ski til alle. Og slår et slag for nasjonalidretten vår og det å få alle ut i marka. Samtidig setter han fokus på en debatt som enn så lenge ligger under mosen, men som er i ferd med å begynne å vokse seg opp gjennom bær og lyng.

At Aslak Nore kastet bensin på bålet fikk skipakka til Sæther til å gå opp i flammer.Men det er kanskje et flammehav vi trenger for å se? Våre gamle krigere, Vikingene, leste framtiden i bålets lys, kanskje kan dagens krigere se framtiden i lys av en flammekaster.

Klasseskillet i idretten i Norge skiller ikke bare de gode fra de dårlige. De skiller nordmenn, fra «nordmenn» og bydeler fra bydeler,

Oslo er i en særklasse i så måte. Du kan teste det ut selv. Enten ved å lese om forskjellen på levealder mellom bydelene i Oslo, eller å ta deg en kjøretur en ettermiddag. Du finner ikke akademier over hele byen, skjønner du. Og der du finner dem, finner du ikke mange uten lys sidesveis. Tar du turen til andre områder av byen, så finner du grønne kunstgressbaner uten en eneste lys lugg.

Men en ting er helt likt for alle du passerer. Enten Messi-drakta er utvaska eller glansfull. Enten de er pappagutter eller løkkegutter, så er de One of a Kind med samme Drøm. Bli den neste, den beste.

Herrens veier er uransakelige sier de noen steder, Inshallah sier de andre steder.

Enn så lenge er det å Drømme likt for alle.   

Vinn eller forsvinn



 

Du kan glede deg eller grue deg. Northug vs Sundby først og så Premier  League. Kjøp pizza og slå deg ned.

Vet ikke om de gruer seg eller gleder seg I Manchester. I den blå delen kan de tape sin ære , men ikke tittelen.I den røde delen kan alt gå opp i røyk.

Arsenal skal på badetur , Spurs jakter nye perler, mens Liverpool kan synge you never walk alone helt uten nerver.

Men i den røde delen av Manchester henger det et lag i tauene og klamrer seg fast. Sesongen har sett ut som et langt gjesp.Hvor laget verken har sovnet eller våknet, men bare vært tilstede.

Mens Leicester har sett ut som  Mike Tyson i form , så har United til tider sett ut som Steffen Tangstad vs Spinks.Ja , han var der.Men ikke mer heller.

At i tillegg nesten-laget Tottenham , med det yngste laget i Premier League - historien med et gjennomsnitt på 25 år  , har skaffet seg en luke til United og passert Arsenal har bare gitt det unge Spurs- laget mer vann på mølla.Til tider har Spurs  kjørt rundt med motstanderne og samtidig gledet alle fotballfrelste med perlescoringer.

At Manchester City og Arsenal skulle være med å kjempe om tittelen til siste slutt er bare som det skal være. At Liverpool , selv med Klopp, ikke har meldt seg på skal United og de andre bare være sjeleglade for. Ingenting  føles så farlig for topplagene som at Liverpool igjen skulle bli en maktfaktor og kjempe om tittelen. Men enn så lenge er ikke den gamle storheten der.

Chelsea derimot  kan spikre sesongens siste spiker i kista til United og mulig van Gaal på søndag. Klokka 19.00 sitter de Røde Djevlene med svaret i hånda.Er sesongen kjørt eller er de med`?

Håpet United fansen klamrer seg til er den positive kampen mot Stoke i midtuka. Endelig så United ut som et fyrverkeri.Samtidig så Stoke så svake ut at gleden har en bismak. Var det United som var så gode eller var det Stoke som gjorde de så gode.Og hva skal van Gaal gjøre ?

Borte mot  Chelsea er en helt annen utfordring enn Stoke hjemme.En helt annen kampinngang.Vil han ta hensyn til motstanderen og bruke sin defensive ,ballbesittende taktikk? Hvor balanse er viktigere enn gjennombrudd. I så fall er blir det maksimalt  1-0 seier, for da skaper ikke United mer enn 1-3 sjanser.

Eller skal han gjøre som mot Stoke og sende United - spillerne gjennom motstanderens bakre firer for å skape gjennombrudd.Dette forrykker balansen i Unitedlaget og svekker gjenvinningen , men samtidig gir det laget en mulighet for å score mål ved at de skaper problemer for Chelsea.

Ringer du Nils Arne Eggen så vet du hva han ville gjort.Han ville angrepet Chelsea med kanter og indreløpere og løpende backer.

Men ringer du Roy Hodgson så ville du fått et lag i balanse som tok svært få sjanser.

Jeg tror ikke van Gaal ringer noen.Men spørsmålet er om han ringer seg selv og hvor i kroppen han  finner svaret.

I hodet eller ballene.

Svaret får vi søndag mellom kl.17.00 og 19.00. Enten blir det et langt gjesp og pizzaen føles som høydepunktet eller så blir det  play-station-time med to nederlendere bak hver sin spak.

At  the end of the day er det kun seier som er godt nok for De Røde Djevlene denne gang.

De andre lagene vil uansett henge med i racet om tittelen.

Mot alle odds så er det faktisk sånn at dagens kamp mellom Manchester City vs Leicester er helt åpen . Men ikke avgjørende for tittelracet eller nedrykket.

Tottenham slår Watford på White Hart Lane ,til tross for at Ighalo har spilt i Tippeligaen og har erfaring derfra.

Arsenal kjører over King med venner i badebyen Bournemoth.

Chelsea er ute av toppkampen for i år og spiller kun for å gjenreise tapt ære.

Og da er det bare en ting som gjenstår på søndag for United og van Gaal. 

Vinn eller forsvinn !

 

Høgmo vs røkla


Landslagssjef Per-Mathias Høgmo. Foto: Paul Weaver/Nettavisen

I en VM-kvalifiseringspulje bestående av Tyskland, Tsjekkia, Nord -Irland, Aserbajdsjan og San Marino, er det for de fleste naturlig å tenke seg at avansementet for Norge ligger i å kapre 2.plassen bak Tyskland. I kamp mot Tsjekkia og Nord-Irland først og fremst, og med Aserbajdsjan som en farlig party-killer i enkeltkamper. San Marino må vi fortsatt regne som sjanseløse både i sammendraget og i enkeltkamper mot disse nasjonene.

At vi går inn i en VM-kvalifisering med Per-Mathias Høgmo som landslagstrener er ikke til å komme utenom. Håpet er at Tyskland er mette etter EM, og ikke yter maksimalt av normal standard. At land og lag er slitne og utbrent mentalt etter mesterskap er ingen myte, men heller ingen regel. Vårt håp om en flying start er at denne myten rammer Tyskland, og at vi selv har bygget en solid grunnmur og ikke et korthus.

Ballen er sparket, og mens den flyr mot mål skal jeg se på hvilke muligheter vi har både med og uten Høgmo.

Er han rett mann eller har vi bedre alternativer i kulissene?

Per Mathias Høgmo

Vår nåværende landslagssjef har ansvaret for å utvikle vårt unge og spennende landslag inn i fremtiden, og gjennom kvalifiseringen til VM i Russland 2018. Høgmo er en tilhenger av å bygge team, og det har han også gjort i sin periode som landslagssjef. Både rundt seg selv med et massivt støtteapparat, og etter hvert en forholdsvis stabil spillergruppe. Hans evner som en tydelig leder er klart svekket hos folket, men om han er svekket innad i spillergruppa vites ikke.

Høgmo gjorde viktige taktiske grep da han ble noe mer gjennombruddsorientert og fysisk i stilen, samt sørget for bedre balanse bak angrepene ved å la én back gå av gangen. Dette gjorde at vi ikke ble så sårbare for kontringer mot stopperne våre, der særlig Forren har sin store svakhet når han møter kvikke spillere med mye rom rundt seg. Beklageligvis gikk han bort fra dette konseptet i bortekampen mot Ungarn, og stilte igjen et lett fysisk lag som skulle spille ut motstanderen. Dessverre ødela Ungarn- kampene inntrykket av at Høgmo er en god taktiker i forkant og under kampene.

At han er en lagbygger skal han få for, men om han har tid og tillit nok til lange prosesser for å oppnå framgang med laget er usikkert. Resultatkravet er altoverskyggende som landslagssjef. Høgmo har til gode å vise at han er en trener som er taktisk klok nok til å styre et godt lag til å overprestere akkurat når det gjelder. Bare på den måten kan Norge nå et sluttspill i Russland. Høgmo står overfor sitt største prosjekt ever: Prosjekt VM i Russland 2018.

Styrker:

Kontrakten med NFF. Arbeidsro i et stort og lojalt team som kan bruke tid på å forme et sterkt landslag med unge fremadstormende spillere. Norges nye generasjon er Høgmos klart sterkeste kort i bunken. Det er opp til han å få kabalen til å gå opp.

Svakheter:

Svekket tillit i folket og i pressen, som gjør han sårbar for arbeidsro og til å tenke klart under press foran og under viktige oppgjør. Liten erfaring som kampleder på internasjonalt nivå. Manglende ydmykhet med tanke på å lære av tidligere feil kan bli skjebnesvangert.

Norske alternativer til Høgmo:

Kjetil Rekdal


Foto: Paul Weaver/Nettavisen

 

Rekdal har internasjonal erfaring som spiller, og har vist både som spiller og trener, at han er en vinnerskalle. Rekdal mangler internasjonal erfaring i kampledelse, men allikevel vil jeg ta fram Rekdals evne til å lese kampbildet som hans største styrke som trener.

Han vil trenge et godt team som utfyller hans mangler. At Geir Bakke har fått for lite av æren for Vålerengas seriegull under Rekdal er det liten tvil om. Det var Bakke som ledet de fleste treninger, og som formet laget i hverdagen. Men Rekdal har et blikk for spillet fra sidelinjen, og en kynisme i tilnærmingen til enkeltkamper som et landslag kan nyte godt av.Kjetil Rekdal er absolutt  en kandidat til å lede Norge hvis situasjonen skulle oppstå.

Styrker:

Kampledelse, evne til å lese hvordan kampen vil utarte seg i forkant og vinnermentalitet.

Svakheter:

Ledelse på feltet og manglende erfaring som trener på internasjonalt toppnivå.

Tilgjengelighet: Hovedtrener i Vålerenga. En evt landslagssjefjobb til Rekdal ville gjort at VIF måtte gått på jakt etter ny hovedtrener.

Ronny Deila


Foto: Egil Sande/Nettavisen

 

Det blåser som oftest alltid mer enn litt frisk bris over de skotske steppene, og den vinden har Ronny Deila fått rett i fleisen i disse dager. Som ung nordmann, i trenerperspektiv, i en stor internasjonal klubb, skal det lite til før medvind blir til motvind. Og kanskje særlig i Celtic. Høye forventninger og lav kvalitet i spillertroppen er sjelden en god blanding for en presset  trener.

Deila forvandlet Strømsgodset fra å være et spørsmålstegn av en klubb, til å bli en foregangsklubb i norsk fotball hva gjaldt offensivt spill og utvikling av unge spillere. Dette bragte han til storklubben Celtic hvor han ble møtt med skepsis og forventning i sin første sesong. Celtic var en katastrofe i starten av hans  managerkarriere i klubben, men Deila hadde fått tillitt i spillergruppa og på styrerommet. Det gjorde at han fikk arbeidsro og tid til å bygge et lag. Da viste han igjen sine evner som fotballfagmann og pedagog. Fansen og spillerne strålte, og laget leverte to av de tre pokalene de kunne hente i Skottland.

Men selv om Celtic er store, så er de ikke større enn lagene i Premier League. Deilas Celtic ble tappet for kvalitet, og dermed var oppgaven med å gjenskape suksessen fra første året gjort svært vanskelig.

I dag står Deila i skotsk sidevind og det er kun lyden av seriegull som kan redde han fra å blåse på sjøen.

Styrker:

Motivator og pedagog. Spillerne vil gi alt for Roaring Ronny. God på feltet, særlig i det offensive spillet hvor han ønsker at laget skal være svært gjennombruddshissig.

Svakheter:

Erfaring som kampleder på den internasjonale arenaen. Utfordrende spillestilsfilosofi som krever tid på feltet for bearbeidelse.

Tilgjengelighet: Celtic-manager pr dags dato. Hvis han får fortsette i Celtic tror jeg han vil tenke at Norge-jobben kom for tidlig og avslå. Er han løst fra kontrakten med Celtic er det en helt annen skål.

Ståle Solbakken


Foto: Simen Lønning/Nettavisen

Solbakken er det mest naturlige valget som norsk landslagssjef hvis Høgmos æra tar slutt. Dessverre tror jeg Solbakken er uaktuell. Som i kjærlighet, så i fotball, så er det ofte snakk om timing for at to parter som passer perfekt sammen faktisk blir sammen. Jobben i FC København vil holde Solbakken unna norsk havregrøt til fordel for danske wienerbrød. Men at Solbakken hadde vært et svært godt valg som landslagssjef for Norge er jeg rimelig sikker på. Han har taktiske , så vel som menneskelige egenskaper som gjør ham svært kompetent. I tillegg har han erfaring fra den store scenen. Men Grue - gutten er Nordens første Manager i Nordens største klubb. Han forlater ikke den posten på noen år ennå.

Styrker:

Fagmann i teorien og på feltet.Humor og personlighet som skaper vinnerlag. Internasjonal erfaring i kampledelse.

Svakheter:

Sagt ja og nei til NFF før. Aldri populært å snu i døra et sted hvor man er ønsket. Jobben i FC København er for perfekt til å forlates.

Tilgjengelighet: Ikke tilgjengelig. FC København slipper han ikke for glansbilder. Og ikke ville han sagt ja heller. Han er ikke ferdig med jobben i FCK. Han vil sette mer enn et punktum. Han vil ha et utropstegn bak 

«Sola skinner i FCK!»

Rune Bratseth

En av Norges beste spillere gjennom tidene. En sjelden norsk verdensklassespiller. En meget dyktig direktør for Rosenborg-skuta i sin tid. Men mangelen på trenererfaring, og muligens trenerambisjoner, utelukker høyst sannsynlig Bratseth. Hvis det ikke er akkurat denne type jobb som ville trigget ham?

Velorganiserte stunt med et ungt og fremadstormende landslag. Bratseth har den faglige tyngden og autoriteten en landslagssjef bør inneha. Han er en mann man lytter til. I hans rolle som ekspertkommentator på TV3 til dels briljerer han med innsikt, forståelse og kunnskap.

Styrker:

Internasjonal erfaring som spiller og leder. Fagkunnskap og naturlig autoritet. En tydelig leder.

Svakheter:

Mangelen på trenererfaring og kampledelse.

Tilgjengelighet: Ledig på markedet, men kanskje allikevel ikke tilgjengelig.

 

Kandidater utenfor Norge :

Hvis vi først skal bevege oss utenfor landets grenser vil jeg slå på stortromma og gå all in. Ingen svensk 4-4-2-etterlikning eller dansk vrakgods.

Problemet er ikke ledige trenere. Problemet er penga. Og anseelsen.

Norge er en skinasjon. Ikke noe fotball-Mekka. Utenlandske trenere kommer hit når pengesekken er tom og tilbudene uteblir fra de store ligaene. Men det finnes drømmer og det finnes alternativer.

La oss se på de begge.

Bob Bradley


Foto: Paul Weaver/Nettavisen

Er Le Havre større enn Norge? Det er i grenseland. At han hadde løftet norsk fotball og landslaget er jeg overbevist om. Hans entusiasme og erfaring fra topp internasjonal fotball, kombinert med kunnskapen om norsk fotball, ville vært et velsignet fyrverkeri. Meget dyktig på feltet, og har bevist at han har gode taktiske kunnskaper i enkeltkamper hvor resultatet overskygger alt.

Tilgengelighet: Innen rekkevidde. 

Martin O`Neill

Irlands landslagssjef som førte Irland til EM i Frankrike. Fartstid som manager i Leicester, Celtic, Aston Villa og Sunderland. Erfaring med å få det beste ut av middelmådige mannskaper. Meget dyktig taktisk og svært gjennombruddsorientert i spillestil. O`Neill er en av de store som kun får de små.

Kanskje passer hans direkte og no-nonsens football til nettopp disse lagene, ikke ulikt hva Norge har hatt suksess med tidligere.

Styrker: 

Erfaring fra topp internasjonalt nivå med både klubb og landslag. Meget dyktig til å forme et sterkt kollektiv.

Svakhet: 

Er Norge spenstig nok for nordiren? Eller er ambisjonene på en annen hylle, og derav også lysten?

Tilgjengelig: Tilgjengelig etter EM.

Jose Mourinho :

Dream on!   

hits